Jan Rydicher om de norske jentene

Torsdag 4. oktober 2007: Vi har bedt den danske laglederen, Jan Rydicher, om å høre hans mening om de norske badmintonjentene. Men først litt om hans engasjement i badminton.

Jan begynte aktivt som badmintonspiller i 1955 og holdt det gående helt til 1997 da det var sommerlekene for døve (Summer games of the deaf – nå: Deaflympics) i København. Han måtte slutte pga acillesbrudd og discopolaps (skade i ryggsøylen) som kanskje ble forårsaket av badmintonspill.

Jan Rydicher har vært leder for badminton og sykkelsport i Danske Døves Idrettsforbund, og han var president i Døves Idrettsforening i København. Likeså var han CISS’ TD (teknisk delegat) for både sykkel (Los Angeles 1985 og New Zealand 1989) og badminton (Bulgaria 1993 og København 1997). CISS (nå: ICSD) sto for det internasjonale sportsforbund for døve.

Etter skade i 1997 holdt han seg borte fra badminton-miljøet. Han takket nei til tillitsverv der inntil han påtok seg ansvaret for badmintongrenen for Danske Døves Idrettsforbund i 2005. Han deltok som lagleder for det danske badmintonlaget under EM i Østerrike i 2006.

Jan har ikke utdannet seg som trener og er derfor ikke utpekt som sådan. Han organiserer ikke treningsleir og lignende. Det er det de lokale klubbene som ordner. Jans oppgave er å hjelpe til med de små tekniske detaljene under kamp pluss oppvarming.

Det så vi under VM. Vi så også at danskene tok de innledningsrundene med ro, og nærmest spilte som om det var vanlig trening. Men fra og med i dag må danskene konsentrere seg, for det er nå alvoret begynner. I kvartfinalen. Dit er de beste spillerne kommet nå.

Nå som vi har fått litt bakgrunn om Jan Rydicher, lar vi ham fortelle hva han synes og mener om de norske jentenes innsats under VM:

Først vil jeg si at det er flott at Norge er tilbake på banen med aktive badminton-utøvere. Jeg har savnet Norges deltakelse etter at Bente Andersen sluttet. Hun var en meget god spiller. De skandinaviske landene har så altfor få spillere. Under EM i fjor deltok Norge endelig, og da med en ny, ung spiller (Lill-Beate). Hun viste fine fot-bevegelser og gode slag. Og nå i VM dukket det enda en ny, ung spiller fra Norge (Lena Mei). En meget bra spiller. Det er viktig å få unge med.

Her uttaler jeg meg kun ut fra det jeg har iakttatt av deres bevegelser og slag på banen. Det jeg har sett forteller meg at jeg tror at de norske jentene har evner til å bli gode spillere.

For eksempel mener jeg at Lill-Beate er blitt en mye bedre spiller enn da jeg så henne spille under EM i fjor. I fjor hadde hun problemer med slagene i ytterpunktene, noe hun nå har vist å bli bedre på. Begge jentene ser ut til å tenke litt for mye på egne situasjoner enn på teknikken og på motstanderne. For eksempel: Treffer jeg ballen? Plasserer jeg slagene korrekt? Noe sånt. Jeg vil oppfordre dem til å glemme slike tanker, og heller konsentrere seg om spill og teknikk.

Det var lett å se at Lena Mei var nervøs – hun må få mer tro på seg selv, trene for å oppnå rutine ”i kroppen” der alt går i ett: Reglene, selvbeherskelse, teknikk, ”lese” hva motstanderen har tenkt å gjøre osv.

Begge jentene må få inn rå styrke, mer skarphet, mestre slag fra ytterkantene, mestre mer av bevegelsene/fotarbeidet.

Lena Mei kan bli bedre, slik som Lill-Beate ble bedre i forhold til i fjor. Lena Mei spilte bra i puljekampene. Hun tapte ikke mot de beste, men mot de mer rutinerte spillere. Hvis hun får mer rutine, det vil også si mer kamptrening, tror jeg hun kan vinne over de motstanderne hun tapte mot.

Når det gjelder double damer, var det tydelig å se at de norske jentene var nervøse. Men jeg så også at de forsto seg på double spill, plassering, riktig slag osv. Men de mangler mer forståelse av teknikk. Motstanderne endret taktikk etter de første spillene mot de norske jentene, men det tror jeg ikke Lill-Beate og Lena Mei oppdaget. Hadde de skjønt det, så hadde de nok lagt om  taktikken dersom de fikk trening i taktikkendring også. Det trengs mer trening i double. Trener de sammen i double jevnt og ofte, tror jeg de vil nå langt. Det er ikke det samme som man trener double med en annen partner slik jeg forstår det er gjort. Man må kjenne hverandres bevegelser.

Hva mener du om døvetolk på treningene?

Jeg har aldri hatt tolk på treningene. Men det jeg vil si at det ikke er lett å få tak i en tolk som kjenner badminton. Her er nøkkelen å bruke øynene selv, følge med i hva treneren gjør og viser, studere måten de gode spillerne presterer. Følge med på kamper. Prøve å trene og gjøre likedan som de andre gjorde. Lære ”badminton-kommunikasjon”. Med egeninnsats vil man komme langt. Hvis treneren ikke er interessert i døve spillere, har vi et problem.

Det som kan være en grei løsning er å skaffe en ekstra trener, og at denne treneren konsentrerer seg om de døve spillerne. DET vil være langt bedre enn å ha døvetolk på treningene.

Vi takker for Jan Rydichers mening – og ønsker det danske laget som han leder lykke til videre i VM-mesterskapet i dag (torsdag) og i morgen (fredag).

- Jeg håper de norske jentene får motivasjon til å fortsette!, slutter Jan Rydicher.