Vårt Land tirsdag 6. desember 2005

 

Tilstedeværelsens gave

 

 

Jeg var på en av mine første fester som tenår­ing. Musikken var høy, røyken tett, og dokøen lang. Jeg prøvde å konversere han som sto foran meg i køen, men det var null respons. Han virket stokk døv - og det var nettopp det han var. Da jeg skjønte det, begynte en samtale som har sittet i meg siden. Han kunne ikke snakke verbalt, jeg kunne ikke tegnspråk. Vi var nødt til å stenge alt annet ute, være intenst tilstede og følge med på den andres bevegelser, blikk og munn, for å prove å forstå hverandre. Jeg var utslitt etter en halvtime. Men den samtalen lærte meg noe om tilstede­værelse, som jeg tviholder på.

 

Prestehverdagen rommer mange sam­taler, midt i både gle­den og sorgen. For å kunne gå fra det ene til det andre, er jeg nødt til å være helt tilstede der jeg er. Da får jeg nesten alltid mer påfyll av disse samtalene, enn jeg tappes.

 

”Bli her og våk med meg”, sier Jesus til disi­plene, i den mest dramatiske natten i hans liv. Men de klarte ikke holde seg våkne. Utrolig dårlig. Jeg er faktisk god på å våre våken med folk om natta. Men jeg sliter litt mer med den jevne tilstedeværelsen mm hos Jesus.

 

Tankene begynner fort å fly og flakse. Den usynlige an­nerledesheten er krevende; det er på mange måter enklere å være til stede for familie, ven­ner og de jeg møter som prest. Så møter jeg ofte Jesus sterkest nettopp gjennom andre mennesker.

 

I dag er det Nilsmesse - St. Nikolaus dag. Den første Santa Claus var en biskop i kirkens første tid, som delte ut gaver til de fattige barna til jul. Mange barn verden over trenger fortsatt den slags gaver. Men den største gaven vi kan gi mange av dem vi har rundt oss denne julen, er tilstedeværelsen i deres liv. Bli her og våk med meg.

 

Matt.26, 3 6-45

 

 

Sunniva Gylver er kapellan i Grønland kirke i Oslo

 

Sakset denne fra andakten i Vårt Land  6.12.05

 

Tipset oss av døveprest Asgeir Straume.