Fire år med verden som arbeidsplass

”Hvilken døveforening vil du være medlem av?” var spørsmålet fra NDF da jeg for noen uker siden meldte meg inn. Det var aldri noen tvil. Det måtte bli Bergen.

Det gikk knapt en uke før jeg hadde en hyggelig velkomsthilsen fra Bergen Døvesenter i hånden, i form av en håndskrevet melding og et eksemplar av Budstikken. Så gøy det var å se bildene fra jubileet, med alle de kjente ansiktene! Og så begeistret jeg er over det enorme pågangsmotet dere bergensere oppviser. Etter fire år i utlandet, nå i gang med det femte, er det Bergen som lokker meg hjem. Dere inspirerer og engasjerer! Og jeg kommer!

I løpet av mine syv korte ferieuker i Norge denne sommeren, var jeg i Bergen to ganger. Jeg fikk mange spørsmål om jobben min, og ikke minst om den siste vinteren i Thailand. Til slutt ble jeg oppfordret til å skrive noen ord på bgds.no. ”Skriv så mye du vil”, var Rune Andas oppfordring. Han kommer nok til å angre de ordene. De som kjenner meg vet jo at begrensning ikke er min sterke side.

Eventyret begynner med en setning jeg aldri kommer til å glemme: ”I vår bransje lever vi av å finne løsninger. Har du den personligheten vi leter etter, finner vi en løsning på ditt hørselsproblem”. Utsagnet kommer fra min personalansvarlig i MyTravel Northern Europe AB (tidligere Scandinavian Leisure Group). Ordene falt under jobbintervjuet på Kypros, etter at jeg hadde gjennomført VingSkolen, selskapets egen serviceskole. En måned senere steg jeg av Olympic Airways-flyet på Kreta. Jeg hadde fått min første utlandsplassering.

Fire år senere kan jeg se tilbake på en fantastisk tid i utlandet. I tillegg til jobben i Hellas har jeg vært plassert i Mexico, Portugal, Tyrkia, Bulgaria og Thailand.

Som ansatt i MyTravel representerer jeg reiseselskapene Ving, Saga Solreiser, Always, Tjæreborg og Spies. Gjestene kommer fra alle de skandinaviske landene. For en guide, eller reiseleder som det så vakkert heter, spenner arbeidsoppgavene vidt. Flyplass er et viktig stikkord. Flere ganger i uken stiller jeg på flyplassen for å ta i mot nyankomne turister eller sende hjem de ”ferdigstekte”. For meg er flyplassen den mest spennende siden ved jobben, ikke minst når store Airbus 330-fly med plass til 408 passasjerer er forsinkede og vi hverken får gjestene opp eller ned. Jeg har lært meg å håndtere alt fra gråtende småbarn til skrikende fedre. Fedrene er ofte de verste, skal jeg si dere! Barn gråter av tre grunner: De er sultne, trette eller har det vondt. Fedre skriker stort sett fordi de kjeder seg og ikke kommer på noe annet å bruke ventetiden til.

”Det å være guide er ikke noen ordentlig jobb”. Det er vel ingen som våger å si det høyt, men rekk opp hånda alle som tror at guider stort sett ligger på stranda og soler seg på dagtid og bedriver utagerende festing på nettene. Joda, det hender vi utagerer, men arbeidsdager opp til 15 timer er ikke uvanlig (min lengste arbeidsdag var på 72 sammenhengende timer) og vi har én fridag per uke. Vi har ingen skiftordning, og det finnes ikke vikarer. Du får tildelt et oppdrag, og du har ansvar for å avslutte det. Er flyet ditt 12 timer forsinka, får du klare deg uten søvn.

Som guide består vel jobben stort sett i å vise folk veien til stranda og anbefale restauranter? Hadde det enda vært så vel! Dessverre er det ingen lov som forbyr folk å bli syke eller å rote seg bort i lovstridige handlinger i ferien. Min ”sykeste” dag hadde jeg nok den gangen tre av mine gjester i Bulgaria hadde fått det for seg at Lada biler er lette å velte! Hverken bileierne eller politiet syntes det var særlig morsomt. De unge synderne var nok heller ikke så begeistret for sin egen spøk etter en natt i bulgarsk arrest.

I løpet av disse fire årene har jeg møtt mennesker av alle typer, fra de fleste samfunnslag og med alle mulige former for problemer. Ett av de vanligste er at hjemreisebilletten er forsvunnet på veien til reisemålet. Det løser vi lett. Litt verre blir det når psykotiske gjester raserer hotellrommet, eller ser troll og smådjevler i bassenget. Min ”favorittgjest” var den svenske mannen som tilbragte det meste av ferien sin med å tisse overalt han kom til, inkludert i senga si, i hotellets resepsjon, i frokostrestauranten og i sin egen kuffert. Mannen var veldig koselig og snill, stakkar. Han hadde nok bare glemt å spise noen av pillene sine.

Man kan altså trygt si at jobben er en utfordring, men det er ikke akkurat den siden som lokker de fleste. For det å jobbe utenlands er en herlig livsstil: Man lever i et varmt land, og får lære seg mye om andre kulturer og skikker. Opplevelsene man får med seg er sånne ting som ”vanlige folk” må spare i flere år for å få råd til. Tenk å få oppleve pyramidene i Chichen Itza (Mexico) en gang per uke i stedet for en gang i livet!!! Eller å få svømme med delfiner uten å betale ei krone. Det er sånne ting som gjør jobben verdt det.

Mange spør meg om ”hvem som helst” kan bli reiseleder. Svaret er nei. Det krever mye, og man jobber hardt. Den som ikke kan stå opp klokka tre på natta med et smil på leppene kan like gjerne holde seg hjemme. Det er selvsagt også en fordel å kunne høre hva gjestene sier, og å forstå de ulike skandinaviske språkene. Sånt sett har jeg altså vært heldig: Jeg har kunnet bruke hørselsresten min.

Moralen i dette brevet er likevel at det går an å tenke utradisjonelt også for oss som ikke hører godt. På den måten åpner vi jo også de hørendes ører og øyne for at noen er annerledes, men at det er fullt mulig å gjøre en god jobb likevel.

Jeg blir så glad når jeg ser døve som tenker utradisjonelt og som våger å gå nye veier. Det var for eksempel veldig gøy å se at BGDS valgte å legge NDFs landsmøte til englandsbåten. Mange var usikre på om det var en god ide, men det ble jo en kjempesuksess! Jeg glemmer heller aldri kulturdagene i Bergen, da sang var en viktig del av åpningsseremonien. Mange døve ble rasende og spurte hva sang hadde med døve å gjøre! Bergen viste at det absolutt var mulig å gjøre denne sjangeren tilgjengelig også for dem som ikke hører. For Bergen er nokke for seg, nemlig!

La oss fortsette å være utradisjonelle! Vi må våge å inspirere og i blant provosere. Ikke minst må vi våge å gå våre egne veier, også vi som er hørselshemmede. For vi er ikke en ensartet gruppe. Vi er en samling selvstendige individer!

Jeg gleder meg til å komme hjem igjen til våren 2006, for hjemme er alltid best – og Bergen er bedre enn best!

Ps. Jeg har også fått mange spørsmål om mine opplevelser i forbindelse med tsunamien i Thailand, og har skrevet en artikkel om det også. Den kommer enten på denne siden eller i DT litt senere.

frode_nordeide@hotmail.com